Confessions

Jeg blir kjempefort glad i folk. Litt skummelt og litt fint. Men finnes alltid noen jeg ikke klarer og like, selv om jeg prver s gr det bare ikke.

Hadde altfor lett med tilgi. Tilgir ikke s lett lenger, og er noen jeg aldri kan klare og tilgi, uansett. Jeg synes det er en bra ting, at jeg tenker litt mer over hva personen faktisk har gjort, fr jeg godtar en unnskyldingen. Og unnskyldingen skal vre ekte.

Er utrolig naiv. Vinker lett til folk i biler, hus eller lignende som vinker til meg.

Har lite selvtillit og er veldig usikker p meg selv. Grunnen til dette er nok en episode som skjedde nr jeg gikk i 10. klasse.

Jeg er mye alene. Selv om jeg er en sosial person, sitter jeg ofte p rommet mitt alene for hre p musikk og se p fine bilder.

Tenker altfor mye. P ting som har skjedd og hva om jeg hadde gjort det og det i stede for det, hvordan hadde ting vrt n?

Jeg er s redd for bli forlatt. Jeg er livredd for at mamma og pappa ska forlate meg en gang i live. At jeg skuffer dem s mye at de aldri vil ha noe med meg og gjre igjen.

Jeg vil ikke mislykkes. Jeg har en drm. En drm om et yrke som lrer, hus i lesund med veranda i andre etasjen. Huset trenger ikke vre stort, men passe til meg, mannen min og barna vre og kanskje en liten hund. Hvis jeg mislykkes, vil ikke dette skje og jeg er kjemperedd for ikke klare utdanningen. Utdanningen er nok det viktigste n.



Media var ikke helt slik jeg trodde.
Mye ddtid og repitisjoner. Surrete lrere og et brkete klassemilj. At det er brkete er nok det verste for jeg elsker mediatimene hvor vi faktisk gjr noe og jeg fr det til. S sannheten er at jeg kun gr media for bli ferdig med vidergende s jeg kan begynne p lrerhyskolen.

Skulle nske jeg ble fornyd med bildene jeg tar. Hadde vrt moro likt bildene jeg tar, se tilbake p dem og tenke: h, s fint! Er sjeldent dette skjer, og jeg synes det er trist, for jeg liker s godt fotografere.

Mtte bare f det ut.

.-Har du noe tilst?

KristineStrandum

Ingen drops

Skriv ett nytt drops

hits